I er den niande bokstaven i det latinske alfabetet som det blir bruka i dag, og den 11. bokstaven i det ukrainske alfabetet. Han er avleia av den greske bokstaven iota, Ι ι, som stod for vokalen /i/.

Į og į (I med ogonek) er en bokstav i det latinske alfabetet som brukes bl.a. på litauisk. På litauisk viser ogonek at vokalen skal ha lang uttale - [iː]. Į regnes som en egen bokstav, og er den fjortende i rekken mellom I og Y.

Ĩ og ĩ (I med tilde er den 10. bokstaven i alfabetet som brukes for å skrive guaraní, og den representerer her at i-en har nasal uttale. Ĩ er den 9. bokstaven i kikuyu sit alfabet, og representerer her lyden /e/ (e-en representerer lyden /ɛ/).

Denne artikkelen omhandler bokstaven I. For annet bruk se I (andre betydninger).

i omdirigeres hit som følge av at I er dens majuskel. Se I (med og uten prikk).

I, i er den niende bokstaven i det latinske alfabetet. Den tilhører den gruppen bokstaver som kalles vokaler.

Ì og ì (I med grav aksent) er en bokstav som brukes i latinsk skrift på flere språk. Den ansees dog ikke for å være en egen bokstav på noe språk: Den er alltid bare en annen utgave av bokstaven i. På vietnamesisk representerer aksenten lav, fallende tone, i pinyin-systemet for å transkribere kinesisk, fallende tone, i skotsk-gaelisk, representerer den lang uttale, mens på walisisk, kort uttale.

(i med akutt aksent) er en bokstav i alfabetene i språkene  færøysk, ungarsk, islandsk, tsjekkisk, slovakisk, og tatar. Denne bokstaven forekommer også i språkene katalansk, irsk, occitan, portugisisk, spansk, og vietnamesisk, men i disse som en variant av bokstaven «I».

Î og î (I med cirkumfleks) er den 12. bokstaven i både det rumenske-alfabetet og det kurdiske kurmanji-alfabetet. På kurdisk brukes cirkumfleks til å markere lang vokallyd, og î brukes for å skrive lyde [i:]. På rumensk representerer den lyden /ɨ/, og er homofon med bokstaven â, forskjellen mellom dem, grunner i tradisjon. I 1953, ble det bestemt at â skulle utfaseres og erstattes med î, overalt, slik at selv landets navn ble Romînă. Etter Ceauşescus fall, har denne avgjørelsen blitt reversert, og â gjenintrodusert. Generelt sett brukes î idag i begynnelsen og slutten av et ord, mens â brukes i midten av et ord. (Når ord settes sammen, eller får endelser lagt til seg, gjør ikke dette at stavemåten forandres; det er hvor lyden befinner seg i rotordet som avgjør om den skal skrives med â eller î.)

Ï og ï (I med tødler) er en bokstav, som brukes på sørsamisk, der den representerer en midtre trang vokal ([]). Bruken av bokstaven ï er valgfri, og det skilles ikke nødvendigvis mellom i ([])og ï.

Breve ( ˘ ) eller breve-tegn er et diakritisk tegn, det brukes vanligvis over en vokal for å markere at denne skal ha kort uttale; den står, slik sett, i et motsetningsforhold til makron.

I, i og I, i (stor og liten I uten prikk, og stor og liten I med prikk) er, henholdsvis, den ellevte og tolvte bokstaven i det tyrkiske alfabetet, og brukes også i andre tyrikske språk sine alfabeter, som baserer seg på det tyrkiske.

Det diakritiske tegnet kvist (også kjent som ogonek (polsk), og cauda/caudata) brukes på flere språk. På litauisk brukes den med bokstavene a,e,i og u, og indikerer at disse skal være lange, i motsetning til korte, slik de ellers skal uttales. Den vanligste betydningen av kvist er å indikere at vokalen skal ha nasal uttale, slik som den indikerer på polsk (med a og e), älvdalsk (med a,e,i,u og å), en del nordamerikanske indianerspråk og transkripsjoner av kirkeslavisk. På norrønt brukes bokstaven o, der kvist indikerer at o'en senere har undergått et vokalskifte, og fra å ha blitt uttalt lignende en moderne å, skal den uttales mer som en ø (der o med kvist ikke er tilgjengelig, brukes gjerne en ö istedet).

En makron er en diakritisk ¯ plassert over en vokal, opprinnelig for å betegne at vokalen er lang. Det motsatte er breve ˘, som indikerer at vokalen er kort. Disse forskjellene er vanligvis fonemiske.

For kvinnenavnet, se Tilde (navn)

Tilde ( ~ ) er et diakritisk tegn som har mange bruksområder. Navnet på tegnet kommer fra spansk og har sin opprinnelse fra det latinske ordet titulus som betyr en tittel eller overskrift.